Mørkt og regn på ruta. Velte seg ut av senga og subbe over gulvet, forsiktig åpne døra. Gå over gulvet og unngå de knirkende gulvbordene. Sjangle ned trappa og inn på badet. Lyset av og be en stille bønn om at strålen treffer skåla.
Tasse inn på rommet hvor bikkja og klærne ligger, forsiktig så slevebeistet ikke våkner, på med klærne. Ut på kjøkkenet, lyset fremdeles av. Knipe igjen øynene mens kjøleskapdøra åpnes akkurat nok til å gi slipp på en kartong melk. Havregryn i bollen.
Maten fortært og jakka på. Sjekke at matskålene i hjørnet er fylte før kattene møter meg på vei ut. Haste ned til bilen, fomle litt med nøklene før rumpa plasseres trygt i et kaldt sete.
30 minutter senere og en god del mer våken ....
..bryter jeg vannoverflaten i bassenget og plasker avgårde. 12.5 meter, snu. 12.5 meter, snu. 12.5 meter, snu. Prøve litt crawl, svelge litt vann, host hark gå over til bryst. Halvtime vanngymnastikk. Aldri tidligere prøvd men mersmaksgivende. Avslutte med 12.5 meter, snu. 12.5 meter , snu.
Kom vann du skjønne milde ..
Høres ut som dette var noe for deg Hans. Håper du traff skålen så ikke kjerringen står i døren og hyler når du kommer hjem.
SvarSlettDu skriver så drivende godt at jeg blir helt overveldet. Dette må du kunne bruke til noe? Til noe annet enn bare å få gode norskkarakterer? Du formidler og beskriver på en svært underholdende måte. Slevebeistet har jeg også erfaringer med......skriv mer.....skriv mer!
SvarSlett